Indian roadshow

.

For å bistå meg med å uttale meg om disse motorsyklene inviterte jeg med meg noen flere drevne MC førere. Lars Gulbrandsen, HD frelst dude som til daglig kjører en Harley Street Glide. Halvor Urang, Yamaha mann på sin hals, som kjører en Yamaha MT-10 SP. Elin Gulbrandsen stilte som passasjer, men kjører en Harley Sportster 883 Iron. Så vi hadde litt forskjellig sammenligningsgrunnlag da vi møtte opp hos Spinnin Wheel sitt roadshow.

Børge Grefslie, salg og markedssjef på Indian hos Spinnin Wheel, tok oss vel imot og opplyste at de var inne i sin tredje sesong som Indian forhandler. De har opplevd stor interesse for merket. Salget har vært økende, og spesielt for modellene de hadde med seg denne dagen. Han fortalte oss at kjøperne oppsøker merket bevisst, og at de ikke nødvendigvis kommer fra andre ”custom-merker”.

Til prøvekjøring var en FTR 1200, og både undertegnede og Halvor var klar for å prøve den. Men det var Halvor som trakk det lengste strået her da jeg ikke rakk ned med beina. Det var også en Challenger, Lars tinget på den og Elin skulle teste passasjersetet. Siden Scout Bobber’en var ute på veien, ble det Chieftain på undertegnede, trodde vi. Men jaggu var jeg «for kort» i beina her også. Problemet var ikke å rekke ned til bakken, men å rekke frem til girskifteren. Og det var jo litt overaskende. Jeg er ca. 160 cm på strømpelesten om jeg runder av litt oppover, og vil tro at jeg har grei fordeling av lengde på armer og bein. Men vi måtte altså vente på Bobber’en til den kom inn.

Mens vi ventet snakket vi litt mer med Børge. Han kunne opplyse om at det finnes mange tilpasningsmuligheter på disse syklene og i de aller fleste tilfeller finner de en løsning som kunden er fornøyd med. Et «reduced reach» styre som er lenger og dermed nærmere i kombinasjon med et (RR) sete som får deg fram, ville være en løsning som antagelig ville passet meg. Er det nødvendig kan man få spesialtilpasset det aller meste.

Når man kommer fra en oppreist sittestilling, som på Triumph Tiger hvor jeg nesten ikke rekker ned til bakken, så var det en overgang å sette seg på noe som var så lavt at jeg fikk knekk i knærne. Lovende, og for en grom lyd når jeg startet vidunderet. Bobberen var fin å kjøre. Den lå godt og stabilt på veien, men det var uvant å ha føttene så langt fremme, og vinkelen på kroppen ble litt finurlig for å rekke frem til styret. Den hadde et fast, men ikke ubehagelig sete. Til tross for lav sykkel så følte jeg at både bein og armer var for korte til å få en god kjørestilling. Definitivt ikke min type sykkel. Utseendemessig var den imidlertid veldig lekker, og den gromme lyden var noe for seg selv. Siden den ikke hadde noen vindskjerm kjentes dette godt når vi lå på motorveien i 110 km/h. Til cruising var den perfekt, men motoren er også veldig potent og det mangler ikke krefter til forbikjøring.

FTR 1200 var en artig sak. Det var mye krefter å leke seg med og Halvor gliste fra øre til øre når vi kom tilbake. Han oppfattet den som en blanding av streetfighter og flat tracker, og den var også skodd med ”flat tracker dekk”. Sittestillingen var oppreist og langt frem mot styret. Instrumentet var av TFT typen og lettleselig, men han måtte se litt ned for å kunne lese av farten. Det var lurt å gjøre iblant, mente han, for motoren var sterk og den trakk brutalt på alle gir. Det var da greit at bremsene var fra øverste hylle og meget effektive. Gassresponsen var kontant, men godt avstemt. Clutchen var lettbetjent og girkassen smidig. FTR’en vibrerte litt, men aldri sjenerende. Halvor syntes designet var gjennomtenkt og finishen upåklagelig, og at det var en morsom og lettkjørt motorsykkel.

Challenger var også en snedig sak sammenlignet med Lars sin HD Street Glide. Han fikk et godt inntrykk og syntes sykkelen var flott. Den var tross størrelsen svært lettkjørt og fin, lå godt på veien og hadde et instrumentpanel med stor skjerm og mye funksjonalitet. Det var praktisk at vindskjermen var justerbar ved enkle knappetrykk. Challengeren hadde både moderne teknologi men også et klassisk bagger-utseende i vellykket kombinasjon. Motoren var både sterk og trekkvillig, og gikk meget smidig. Elin som testet passasjersetet syntes setet var behagelig. De syntes også det var overaskende at det ikke var noe vibrasjoner i stor grad slik de var vant med fra egen MC.

Vi sørget for å teste MC’ene både på svingete veier og motorvei da vi dro avgåre, og fikk et godt inntrykk av de selv på den korte tiden. Det gjorde ikke noe at værgudene spilte på lag heller. Det ble en fin og gøyal opplevelse.
.