Denne sjansen må du gripe. I sommer er de smale vestlandsveiene for en gangs skyld uten bobiler og turistbusser.
Go west, var oppfordringen til de som emigrerte til USA på 1850-tallet. Det var i vest mulighetene lå, og drømmene ble oppfyllt.
Etter en knallhelg til Stad 19-21. juni er vi enige, det er i vest eventyret venter. Fantastiske MC-veier gjennom flott natur, og bare blide fjes der vi stoppet underveis. Vi hadde full klaff med timingen. Sol, 25 grader, og knusktørr asfalt opp. Koronakrisen ryddet bort alt som var av bobiler, det var nesten tomt på veiene.
Men det kunne blitt en møkkatur.
Måtte utsette
En gjeng fra bergensklubbene Grim monkeys og The invisible, pluss hangarounds, har hatt en tur nedover i Danmark og Tyskland tidlig i sesongen i mange år. I år går jo ikke det det, så vi planla tur til Stad i stedet, helgen 8-10. mai. Værmeldingen så lenge grei ut, men en liten uke før avreise dukket det opp kuldegrader i værvarslene. Suget etter tur var så stort at vi håpet i det lengste, men midt i uken skjønte vi at den ville bli på snøføre, og avlyste.
Hotellsjef Øystein Rambøl på Stad hotell nikket forståelsesfullt, og endret bookingen. Koronaen gjorde at det var god plass på hotellet i juni også.
Freddy Ludvigsen er klar for å kjøre videre fra Voss.
En attraksjon
Åtte av oss kjørte E16 fra Bergen til Voss fredag morgen. 39 tunneler på ti mil er nesten en attraksjon i seg selv, men dette er helt klart den kjedeligste delen av veien. På Voss hektet vi på nummer ni, og svingte opp Rv13 mot Vikafjellet. Noen kilometer etter skistedet Myrkdalen tok turens første hårnålsvinger oss kjapt opp i høyden, der det fortsatt lå snøflekker i terrenget.
Veien er så værutsatt at Vikafjellet har den tvilsomme rekorden som norges hyppigst stengte fjellovergang, men i juni er turen over bare trivelig. Planen var en kjapp stopp på kafe Storesvingen på vei ned igjen. Den var koronastengt, så det ble boller og is på fergestedet Vangsnes i stedet.
Per Rossabø, Kenneth Steinsvik og Freddy Ludviksen på fergekaien på Vangsnes.
Ferger er gull
Fergen fra Vangsnes tok oss over Sognefjorden til Dragsvik. Mange tror vi vestlendinger hater alle fergene, men det er bare tull – ferger er gull. De fleste går så ofte at du slipper å sjekke ruten, og det er alltid kjekt med en liten strekk og en båttur.
Rudi Fondenes nyter turen over Sognefjorden.
Fra kaien på Dragsvik kan du kjøre til venstre og til Balestrand. Et trivelig sted ved fjorden med flere steder å overnatte. Men vi var langt fra ferdige med dagen, og tok til høyre langs Fv13 mot Gaularfjell. Hårnålsvingene opp kan være en prøvelse med veien full av bobiler, men nå hadde vi hele sikk-sakk strekket for oss selv.
Dane Kristoffersen, Ronny Wiggen, Per Rossabø, Ronny Steinsvik, Freddy Ludviksen og Kenneth Steinsvik på utsiktspunktet øverst på Gaularfjell.
Videoen fra turen opp hårnålene ser du nederst
Oppe på fjellet var det behagelige 17-18 grader, men nedover mot Jølster ble det varmere og varmere. Da vi kom inn på E39 litt nord for Førde viste termometeret 31 grader. Hett, men helt greit når sykkelen ruller.
Nummer ti måtte innom jobben før avreise fredag, og kjørte strake veien nordover E39 fra Bergen. Han parkerte utenfor veikroen på Skei ved Jølstravatnet da vi tok oss en matbit i firetiden, perfekt timing.
Heldigvis
Resten av veien opp til Stad var vi ti sykler i følge. Tre Harley’er, tre Honda’er, en Kawasaki, en Triumph, og to BMW.
Vi kjørte E39 til Nordfjordeid, Rv15 vestover fjorden til Maurstad, og Fv61 til Åheim. Derfra er det Fv620 resten av veien til Leikanger på Stadlandet.
Men vi tok en avstikker. Eller for å være ærlig – jeg bommet på en avkjørsel, og tok av Fv618 mot Selje. Heldigvis.
GPSen viste at omveien rundt Selje bare var sju minutter lenger, så i stedet for å snu ti sykler midt i en bakke klatret vi herlige smale hårnåler opp og ned til Selje, og så nye herlige hårnåler opp og ned til Stad hotell på Leikanger.
Hotellsjef Øysten Rambøl og Elisabeth Lekanger Nygård tok i mot oss med kaldt øl og hjorteburgere på Stad hotell.
Der tok hotellsjef Øystein Rambøl i mot oss med hjemmelaget hjorteburger og kaldt øl. Akkurat det vi behøvde etter 11 timer og 430 kilometer på sykkelen. En gullstjerne til Øystein!
Klokken 01 var det fortsatt lyst, fortsatt varmt, og fortsatt øl på bordet ute på hotellet.
Mørkere ble det ikke på Stad hotell 19. juni
I Harley-himmelen
Stad hotell der vi bodde, ble bygget ut og nyåpnet i 2019.
Hotellet eies av Stig og Kjell Magne Ervik, som også eier Ervik havfiske, verdens største autolinebåt-rederi. Pengene de har dratt opp fra havet er også brukt til å bygge skole og barnehage i bygden.
I 1987 var kompisene og tremenningene 24 og 27 år gamle, og fulle av pågangsmot. De pantsatte bilene sine, lånte seks millioner i den lokale banken, og kjøpte en brukt linebåt. Nå er Stig Ervik direktør for et konsern med 22 skip som fisker over hele verden.
Kjell Magne Ervik har åpnet døren inn til verkstedet sitt.
Kjell Magne Ervik er teknisk sjef. Da han fikk høre at vi skulle rulle inn med ti sykler gjorde han noe han sjelden gjør for andre, åpnet døren inn til garasjen sin. Der inne står det fire nydelige Harley’er, som han har plukket ned og bygget opp igjen. Det er lørdag og Kjell Magne er som tatt ut av en biker-serie på TV: I godt brukt arbeidsbukse, tank top og tattiser, og med en jubb godt plantet i det viltre skjegget.
Syklene rulles ut og startes opp, og detaljene studeres. Gutta er i himmelen, lydnivået langt over det tillatte på norske veier.
Kjel Magne Ervik har gjort en god jobb.
Tre Harley’er til er under bygging. Kjell Magne sveiser og skrur alt selv, bare lakkeringen setter han bort. På gulvet ligger det en gammel rusten Tempo i deler, også den skal skinne når han er ferdig.
Lørdagen kunne ikke startet bedre. Flotte sykler, blå himmel og 25 grader.
Surfeparadis
Hotellsjef Øystein ville vise oss bygden, og tok jobben som road-master i hotellbilen. Vi kjørte ned til Ervika, en av de to store sandstrendene på Stad. Øystein har tatt med lunsj til oss, og får turens andre gullstjerne.
Bjarne Schultz, Kenneth Steinsvik og Dane Kristoffersen nyter livet i Ervika.
Etter matbiten kjører vi opp til Vestkapp. Fjellplatået 500 meter over havet ender i bratte klipper ned i sjøen. Utsikten er fantastisk, og her treffer vi flere andre på MC-tur. Se bilder fra toppen helt nederst.
Neste stopp er Hoddevika, den andre store stranden på Stad. For 20 år siden var dette en liten grend der folk drev med jordbruk og fiske. Tidlig på 2000-tallet var Hoddevika i ferd med å bli avfolket, men heldigvis oppdaget noen surfe-kompiser stranden der bølgene aldri slutter å rulle inn fra havet.
Stad Surfing i Hoddevika kler å ha en Harley stående utenfor.
De kjøpte et gammelt hus, flyttet inn, og inviterte venner rundt om i verden på besøk. Flere tomme hus skiftet eier. Nå er Hoddevika full av folk: Surfere, padlere, kitere, dykkere, og folk som fisker, går på tur i fjellene, eller bare slapper av sammen med andre som ikke får nok av naturen og miljøet her. Folk leier rom i det som etter hvert har blitt mange surfe-hus, eller bor i telt på slettene ned mot sjøen.
Vi slår oss ned på benkene til Stad surfing, der bakes det pizza i en ovn utendørs. Snadder. En gjeng er på vei rett opp skaret mot Mosekleivhornet, 540 meter over oss, rundt oss leker det unger, og folk lirker seg inn og ut av våtdrakter helt uten sjenanse.
Etter lunsj inviterer pizzakokk Espen Schieve oss ut på RIB-tur. Normalt er det en heftig opplevelse, men i dag er sjøen så flat og rolig at vi runder Stad uten at båten letter.
Harley-rakett
For å komme oss tilbake til Stad hotell må vi opp Kleiva, seks smale hårnålsvinger.
Ronny Steinsvik kjører en blå Harley Rocker.
Ronny Steinsvik kjører først, på en nydelig blå Harley Davidson Softail Rocker. Etter den første svingen går veien rett frem og oppover en halv kilometer. Ute av svingen fyller Ronny alle de 1584 kubikkene, og slipper løs 124,7 Nm i ren glede. Jeg har aldri sett en Harley forsvinne så fort!
Syklene er parkert, det er tid for en kald øl. Dane Kristoffersen, Kenneth Steinsvik, Ronny Wiggen, Freddy Ludvigsen, Ronny Steinsvik.
Tannfisk
Middagen lørdag er grunn god nok til å kjøre til Stad. Ervik havfiske bygget seg opp på fiske av patagonsk tannfisk, beist på to meter og 160 kilo. Tannfisken ser ut som monsterutgaven av en torsk, og lever flere hundre meter nede i dypet.
Tannfisk, snadder!
Navnet har fiskene fått fordi de lever i Sørishavet, og har munnen full av små tenner. Mye av dietten er krill, små krepsdyr, og det kjennes på smaken. Kjøttet er kritthvitt og saftig. Når tannfisk stekes blir skinnet sprøtt som bacon, en skikkelig smaksbombe.
Freddy Ludvigsen må ha med seg et bilde av solnedgangen på Stadhavet.
Det er sommersolverv lørdag, og hotellsjef Øystein inviterte oss med ut på sjøen for å se på årets seneste solnedgang. Stadhavet er som hamret i blankt metall, vi duver bare lett i en meter dønning.
Det er midnatt når vi går i land, men varmt og fint, og utenfor hotellet er det fortsatt folksomt. En lokal kompisgjeng har sett syklene våre, og vil ha en prat. Det blir nok en lang kveld.
Øyvind Hauge og Ronald Toppe.
Fuktig
Vi er tidlig på beina søndag morgen, planen er å kjøre småveiene ute ved kysten sørover. Det regner lett når vi klatrer på syklene klokken ni, men er mer grått enn vått. Akkurat det kan være skummelt etter uker med tørt og fint vær. Pollen og veistøv blandet med bare litt vann blir fort sleipt, så vi kjører pent.
På fergen fra Stårheim til Isane.
Nordfjord kysses langt ute i fjorden, med fergen fra Stårheim til Isane. Derfra følger vi Rv614 forbi Svelgen og over Myklebustfjellet, ned til Rv 5 mellom Florø og Førde. Et skikkelig fint MC-strekk.
Nede på riksveien er vi bare ti minutter unna Florø, og bestemmer oss for å spise lunsj på Hjørnevikbua. En trivelig brun kneipe, som serverer italiensk pizza laget over gaten. Vi går inn døren akkurat da serveringen startet klokken to.
Du drar ikke til Florø uten å ta en tur innom Hjørnevikbua.
En siste omvei
Etter å ha fylt magene kjører vi Rv 15 til Førde, en tur på en lite time, og så E39 mot Bergen.
Flere av de gamle flaskehalsene på E39 er byttet ut med tunneler de siste årene, så turen ned til fergen mellom Lavik og Oppedal går kjapt. Kaien er full av biler, men vi kjører som vi alltid gjør, helt frem og stanser til høyre for bommen.
Her i vest godtar både bilister og fergemannskapet at MC’er kjører først på og først av fergene. Vi pakker oss tett sammen helt i baugen, og tar ikke mer plass et par personbiler.
Per Rossabø er der vi hører til på fergene, helt forran.
Tre av oss er fortsatt ikke mette på smale og svingete veier, vinker til resten, og svinger inn på Fv5 noen kilometer etter fergeleiet i Oppedal. Veien gjennom Gulen til fergeleiet i Sløvåg er fin, og vel verdt omveien.
Fra fergeleiet på Leirvåg ved oljeraffineriet på Mongstad, kjører vi brede og fine Fv57 til Knarvik og E39. Derfra går det bare en halvtime til GSen min står parkert hjemme med 920 kilometer mer på telleren.
Vi har allerede bestilt rom på Stad hotell i 2021, og nå har vi skjønt det: Denne turen skal kjøres i juni og ikke i mai.
