På tur - Nord og øst i Norge. Mongolia ble erstattet med tur til Grense Jakobselv

Godt planlagt
Avreisen var planlagt i detalj. Vi skulle reise fra Ride i Bergen en lørdag i juni, og ikke stoppe før vi var i Ulan Bator. Vi skulle ha fyrverkeri og bløtkake. Bloggen var operativ, og sponsorene på plass. Så kom pandemien. Vi håpet i det lengste, men egentlig skjønte vi tidlig at det nok ikke skulle være dette året drømmen ble oppfylt. Vi startet tidlig å legge en plan B, og etter hvert plan C. B var grusveier i Sverige, og dermed endte vi opp med «C – Til enden av Norge».

Det finnes verre steder å være korona-fast enn i Norge. Vi bor jo bare noen steinkast unna alle europeiske motorsyklisters bucket list, så det var bare å ta for seg.

Skulle se over grensen til Russland
Tema for turen var hengekøyer, og målet var russergrensa. Kunne vi ikke reise til Russland, skulle vi i hvert fall se over grensen. Vi startet med Grimsbu og litt TET-kjøring og grusveier inn i Trøndelag. Deretter ble det noen lange og effektive etapper nordover. Den lengste etappen ble fra Mosjøen til Nordkapp. Det er ca 120 mil, og vi ankom Honningsvåg rundt kl 02 om natten. Da var det 3 grader, og vi var veldig klare for et hotellrom og en varm dusj i Honningsvåg. Det viste seg å være umulig. Alt var stengt og låst. Det er heller ingen trær å henge køyene i, så det var bare å krype inn i den sammenleggbare gapahuken. Herlig!

Grense Jakobselv
Vi kom oss helt til Grense Jakobselv, og kjørte langs den russiske grensen helt opp i Pasvikdalen, der vi ble anvist til en fin plass av en håndfull soldater fra Garnisonen i Sør-Varanger som patruljerte grenseelva i båt. Å sitte ved et bål i solnedgangen i Norges villeste villmark og se på ørreten sprette opp stryket som er det eneste som skiller oss fra Russland var sommerens absolutte høydepunkt. At sykkelen bød på lekkasje i oljekjøleren morgenen etter, og følgelig et ufrivillig forlenget opphold i Kirkenes er en annen sak. I minneboka er slikt krydder.

TET på vei nedover
På turen sørover igjen ble det TET både i Finland og over Finnmarksvidda, og ikke minst noen fabelaktige dager i vakre Lofoten. Etter 650 mil var det ikke mer igjen av det grovmønstrede bakdekket som skulle sikre godt grep på grusetappene, og jeg kom meg akkurat hjem.

Skulle jeg måtte holde meg i Norge neste sommer også, tror jeg jammen det skal bli en fin sommer det også.